fredag 22. juli 2011

Essex County

er en tegneseriesamling av Jeff Lemire. Den tar for seg personer og hendelser i på et småsted i Canada i løpet av et hundreår. Øyvind sier på bokelskere.no at
"Lamire benytter seg av en teknikk vi etter hvert kjenner godt. Selvstendige fortellinger med ulike bi- og hovedpersoner treffes også innbyrdes i løpet av de ulike historieforløpene. Felles for fortellingene er at de tar for seg møtet mellom by og land – med ishockey som en slags fellesnevner for fortellingen. Du får en følelse av at Lamire forsøker seg på å skrive «Den Store Fortellingen om Canada», og om så så lykkes han etter min mening ganske godt."
Også roser han den "styggvakre" tegnestilen. Jeg sier meg enig med Øyvind. I alt! :-)

onsdag 20. juli 2011

Vampyrer?

Nei, nå heter det visst bloddrikkere... I alle fall på vestkansten. Mørketid er Åshild Moldskreds debut og handler altså om heilnorske vampyrer. De har spisse tenner, de må drikke blod for å overleve, men de begrenser seg til donorblod bortsett fra noen få ganger i året, og de inntar det helst fra rødvinsglass. Runa er en outsider i familien, hun er bare halvt bloddrikker. Noe som gjør at hun kan være enda farligere enn de andre, en ukontrollerbar morder. Men hun fungerer som 14-åringer flest og foretrekker å skate og henge med bestekompisen Åge. Så kommer sannheten for en dag.
Dette er for så vidt spennende, det er mye action, men jeg finner plottet alt for intrikat. Det er greit at folk viser seg å være noe annet enn en trodde, for all del, men ikke både tre, fire og fem ganger. Og så slutter det jo midt i ingenting! Spenningen bygges opp og bygges opp og så *fisl...* er det bare slutt?? Som en vennskapsskildring er dette flott, men som spenningsroman synes jeg ikke det holder helt i mål.

mandag 18. juli 2011

I Amish-land

Lesehesten fra Sørlandet anbefalte Den enkle sannhet av Jodi Picoult, så jeg heiv meg på. Dette er altså en krimliknende historie lagt til Amish-miljøet i USA. Og det er måten å leve på, i gammeldagse klær, uten strøm, uten bilder og med strenge retningslinjer for oppførsel, som er det virkelig interessante her. Selve saken, hvorvidt 18 år gamle Katie drepte det nyfødte barnet sitt, kommer faktisk litt i skyggen. Men det er greit. Jeg henger med og er en svært entusiastisk leser helt til slutten hvor **SPOILER** det viser at vår advokatheltinne har blitt gravid og det hele koker bort i instinkter og morsfølelser og hender som stryker over mager. Det ble i overkant for meg. Men skildringen av et samfunn så på sida av vi er vant til, gjør det vel verdt lesetida.

fredag 8. juli 2011

Fallteknikk

Tegneserieroman av Inga Sætre. Det handler om å flytte på hybel, å føle seg ensom, å gå på videregående, å være usikker på bestevenninnas prioriteringer og å føle seg heeelt alene. Og kan en ikke skikkelig fallteknikk, kan en gå på snørra, både i livet og på aikido-treninga... Tror ikke jeg skal gi meg inn på å mene så mye om denne, jeg. Jeg leste den i ett og kjente igjen en del fra jeg selv flytta hjemmefra som 16-åring. Og jeg likte den. Det holder vel, det?

torsdag 7. juli 2011

Er du sjuk, eller??

I framtidens USA har de funnet løsningen på verdens problemer. Den kalles the cure og skal kurere den skrekkelige sykdommen amor delirium nervosa. For uten kjærlighet finnes jo ikke hat heller, ikke sant? Og tenk på alt det vanvittige folk gjennom tidene har utsatt seg selv og andre for bare pga kjærligheten! Dette er utgangspunktet i Delirium av Lauren Oliver.
Lena er 17 år og skal snart kureres. De tør ikke foreta hjerneoperasjonen noe særlig før folk blir 18, det kan dukke opp så mange rare bivirkninger da. For å forebygge smitte av delirium, blir derfor de unge holdt mest mulig adskilt, kroppskontakt er forbudt og alle ubehandlede må være inne før klokka ni om kvelden. Det synes Lena er fint. Hun har mistet både mor og far og gleder seg til operasjonen, som ikke bare vil fjerne hennes evne til å føle kjærlighet, men også de fleste andre følelser, inkludert sorgen over moren. Men så møter hun en gutt...
Jada, dette er nok en av ungdomsromanene om totalitære framtidssamfunn. Den stoooore nye trenden! Og denne gangen er det kjærligheten som er synderen. Boka føyer seg pent inn i mønsteret. Kvinnelig hovedperson som viser seg å være tøff, selv om hun ikke er klar over det selv til å begynne med. Hun er nesten alene mot samfunnet, men finner støttespillere, særlig i en gutt. Hun gjør opprør og lykkes mot alle odds. Og boka er en del av en trilogi...
Men er det noe som skiller Delirium fra de andre bøkene i gjengen? Jeg vil først og fremst legge vekt på kjærlighetshistorien, den grep til og med en gammel kyniker som meg. Godt skildra, nydelig og troverdig. Kanskje noe å anbefale jentene som trenger mer LOVE etter Twilight. (Og denne helten er adskillig bedre enn Edward etter min mening...) Boka er også godt skrevet, lettlest, spennende og med variert språk. Dessuten kan den leses som en avsluttende fortelling, og det kan være fordel for de mindre leselystne i disse serie-tider!

onsdag 6. juli 2011

Jentehelter

Dem begynner det å bli en del av i barnebøkene, nå har jeg lest om to til.
Den første heter Bergljot, eller Lotte, om du vil, og blir venn med lange, tynne, forsiktige Wille. De må løse mysteriet rundt hva Willes onkel og et par skumle typer driver med på låven. Derav bokas tittel, Onkelmysteriet. Akkurat den oppklaringen er kanskje i overkant omstendelig, men Lotte-karakteren redder det hele. Hun blir beskrevet som liten og tynn, med store øyne, lett halting, en kjælerotte i lomma og en evne til å gjøre alt rundt seg magisk. Mens Wille bor hos tante, som jobber hele tiden, og onkel, som altså er skummel, bor Lotte hos fostermor Stina hvor alt bare er god mat, rot, sang og kjærlighet. Og akkurat det er jo smått uimotståelig. Men jeg stusser litt over alle Lottes merkverdigheter som bare nevnes i forbifarten og aldri får noen ordentlig forklaring. Kan det være at det kommer flere bøker fra Jorun Thørring om disse to og at alt får sin forklaring etter hvert? Eller kanskje det ikke er nødvendig å skjønne alt hele tiden? Tross enkelte svakheter synes jeg boka er sjarmerende og vil nok anbefale den for mellomtrinnet.
Heltinne nummer to i denne omgang heter Vilja og har dysleksi. Det skjønner vel de fleste når boka heter Vilja og bokstavene som krøller seg. En god beskrivelse av hva dysleksi er, synes jeg, og antagelig lett å forstå for 1.-4.-klassinger. Den tar ikke bare for seg lesevanskelighetene, men også frustrasjonen og sinnet som kan dukke opp når det blir for mye, og hjelpemidler som finnes. Men her synes jeg også forfatteren, Torhild Moen, lesser på med for mye. Vilja bor hos morfar (hvorfor?) og mormor hadde alzheimer og er død. Jada, jeg skjønner at dette har vært tema i tidligere bøker, men det blir så skrekkelig mye for leseren å foholde seg til i en ganske så tynn bok. En ting av gangen, takk! Stort pluss for spreke illustrasjoner.

mandag 4. juli 2011

Ulvetid

Nå har ikke jeg sånne nymotens fjernsynskanaler, så jeg har ikke fått sett noe på denne meget omtalte serien Game of Thrones. Ikke hadde jeg lest bøkene av George R.R. Martin heller. Men det siste går det jo an å gjøre noe med, og nå har jeg slukt I vargens tid bok 1. Jada, det er bare den første delen av bok en som foreløpig har kommet på norsk. (Hvorfor jeg ikke leser den på engelsk? Fordi jeg lurer på å si noe lurt om den på høstens ungdomsbokgilde, selvfølgelig!) Og jeg vil ikke at det skal være slutt!!!
Det myldrer av personer. Og de heter rare ting som Eddard og Sansa og Viserys. Og pleier jo å ha problemer med å holde karakterer fra hverandre. Ikke her. For de er hele personer som jeg raskt blir kjent med. Alle sammen. Det handler i hovedsak om politikk, allianser, tillit og svik. Ikke noe som interesserer meg så voldsomt. Men her er det så spennende! Og det er en krimintrige (nei, to!) fletta inn. Og det er dramatiske familiehistorier, hat og kjærlighet. Denne boka har alt! Svært godt oversatt også, så vidt jeg kan bedømme. Perfekt for Tolkien-entusiaster, rollespillere og alle andre oppegående mennesker!